Piken med fyrstikkene

Det var så gruelig kaldt. Det snødde og det begynte å bli mørk kveld. Det var også den siste kvelden i året, nyttårsaften.

I denne kulda og i dette mørket gikk en liten, fattig pike på gata med bart hode og nakne føtter. Ja, hun hadde jo riktig nok hatt tøfler på da hun kom hjemmefra, men hva kunne det hjelpe! Det var meget store tøfler, hennes mor hadde sist brukt dem, så store var de, og dem mistet den lille da hun skyndte seg over gata, idet to vogner fór så gruelig sterkt forbi. Den ene tøffelen var ikke å finne, og den andre løp en gutt med. Han sa at den kunne han bruke til vugge når han selv fikk barn.

Der gikk nå den lille pika på de nakne, små føttene som var røde og blå av kulde. I et gammelt forkle holdt hun en mengde fyrstikker, og ett knippe gikk hun med i hånda. Ingen hadde den hele dagen kjøpt av henne, ingen hadde gitt henne en liten skilling. Sulten og gjennomfrossen gikk hun og så så forkuet ut, den lille stakkars! Snøfnuggene falt i hennes lange, gule hår som krøllet så vakkert om nakken, men den stadsen tenkte hun riktig nok ikke på.

Ut fra alle vinduene skinte lysene, og så luktet det på gata så deilig av gåsestek. Det var jo nyttårsaften, ja, det tenkte hun på.

Henne i en krok mellom to hus – det ene gikk litt mer frem i gata enn det andre – der satte hun seg og krøp sammen. De små beina hadde hun trukket opp under seg, men hun frøs enda mer, og hjem turte hun ikke gå. Hun hadde jo ingen fyrstikker solgt, ikke fått en eneste skilling. Hennes far ville slå henne, og kaldt var det også hjemme. De hadde kun taket rett over dem, og der pep vinden inn, skjønt det var stoppet strå og filler i de største sprekkene.

Hennes små hender var nesten ganske døde av kulde. Å! En liten fyrstikke kunne gjøre godt. Turte hun bare trekke en ut av knippet, stryke den mot veggen og varme fingrene.

Hun trakk en ut. «Ritsch!» Hvor sprudlet den, hvor brant den! Det var en varm, klar lue, likesom et lite lys da hun holdt hånda om den. Det var et underlig lys. Den lille pika syntes hun satt foran en stor jernkakkelovn med blanke messingkuler og messingtromle. Ilden brant så velsignet, varmet så godt. Nei, hva var det! Den lille strakte allerede føttene ut for også å varme disse – da sluknet flammen. Kakkelovnen forsvant. Hun satt med en liten stump av den utbrente fyrstikka i hånda.

En ny ble strøket, den brant, den lyste, og hvor skinnet falt på muren, ble denne gjennomsiktig som et flor. Hun så rett inn i stua hvor bordet sto dekket med en skinnende hvit duk, med fint porselen, og deilig dampet den stekte gåsa, fylt med sviske og epler. Og hva som enda var prektigere: gåsa sprang fra fatet, vraltet hen på gulvet med gaffel og kniv i ryggen, rett hen til den fattige pika kom den – da sluknet fyrstikka, og det var kun den tykke, kalde muren å se.

Hun tente en ny. Da satt hun under det deiligste juletre. Det var enda større og mer pyntet enn det hun gjennom glasdøra hadde sett hos den rike kjøpmannen nå siste jul. Tusen lys brant på de grønne grenene, og brogete bilder, som de der pynter boutikvinduene, så ned til henne. Den lille strakte begge hendene i været – da sluknet fyrstikka. De mange julelysa gikk høyere og høyere, hun så de var nå de klare stjernene. En av dem falt og gjorde en lang ildstribe på himmelen.

«Nå dør det en!» sa den lille, for gamle mormor – som var den eneste som hadde vært snill mot henne, men nå var død – hadde sagt: når en stjerne faller, går det en sjel opp til Gud.

Hun strøk igjen mot muren en fyrstikke, den lyste rundt om, og i glansen sto den gamle mormor, så klar, så skinnende, så mild og velsignet.

«Mormor!» ropte den lille. «Å, ta meg med! Jeg vet du er borte når fyrstikka går ut, borte likesom den varme kakkelovnen, den deilige gåsesteken og det store, velsignede juletreet!»

Og hun strøk i hast hele resten av fyrstikkene som var i knippet. Hun ville rett holde på mormor, og fyrstikkene lyste med slik glans at det var klarere enn ved den lyse dagen. Mormor hadde aldri før vært så vakker, så stor. Hun løftet den lille pika opp på sin arm, og de fløy i glans og glede, så høyt, så høyt, og der var ingen kulde, ingen sult, ingen angst – de var hos Gud.

Men i kroken ved huset satt i den kalde morgenstunda den lille pika med de røde kinnene, med smil om munnen – død, frosset i hjel den siste kvelden i det gamle året.

Nyttårsmorgen gikk opp over det lille liket som satt med fyrstikkene, hvorav et knippe var nesten brent. «Hun har villet varme seg,» sa folk. Ingen visste hva vakkert hun hadde sett, i hvilken glans hun med gamle mormor var gått inn til nyttårsglede.