Den standhaftige tinnsoldat
Den standhaftige tinnsoldat
Det var engang fem og tyve tinnsoldater. De var alle brødre, for de var født av en gammel tinnske. Ansiktet satte de rett ut, geværet holdt de i armen, uniformen rød og blå, nok så deilig var den.
Det aller første de hørte i denne verden, da lokket ble tatt av esken hvori de lå, var det ordet: «Tinnsoldater!» Det ropte en liten gutt og klappet i hendene. Han hadde fått dem fordi det var hans fødselsdag, og stilte dem nå opp på bordet.
Den ene soldaten lignet levende den andre, kun en eneste var litt forskjellig. Han hadde ett ben, for han var blitt støpt sist, og så var det ikke tinn nok. Dog sto han like så fast på sitt ene som de andre på sine to, og det er akkurat ham som blir merkverdig.
På bordet hvor de ble stilt opp, sto mye annet leketøy, men det som falt mest i øynene, var et deilig slott av papir. Gjennom de små vinduene kunne man se rett inn i salene. Utenfor sto små trær rundt om et lite speil som skulle se ut som en sjø. Svaner av voks svømte derpå og speilte seg. Det var alt sammen nydelig, men det nydeligste ble dog en liten jomfru som sto midt i den åpne slottsdøra. Hun var også klippet ut av papir, men hun hadde en kjole på av det klareste linon og et lite smalt blått bånd over skulderen likesom et gevant. Midt i det satt en skinnende pallett1, like så stor som hele hennes ansikt.
Den lille jomfru strakte begge sine armer ut, for hun var en danserinne, og så løftet hun sitt ene ben så høyt i været at tinnsoldaten slett ikke kunne finne det og trodde at hun kun hadde ett ben likesom han.
«Det var en kone for meg!» tenkte han. «Men hun er meget fornem, hun bor i et slott, jeg har kun en eske, og den er vi fem og tyve om. Det er ikke et sted for henne! Dog jeg må se å gjøre bekjentskap!» Og så la han seg så lang han var bak en snustobakksdåse som sto på bordet. Der kunne han rett se på den lille fine damen som ble ved å stå på ett ben uten å komme ut av balansen.
Da det ble ut på kvelden, kom alle de andre tinnsolda-tene i sin eske, og folkene i huset gikk til sengs. Nå begynte leketøyet å leke, både å komme fremmede, føre krig og holde ball. Tinnsolda-tene raslet i esken, for de ville være med, men de kunne ikke få lokket av. Nøtteknekk-eren slo kolbytt-er, og griffelen gjorde kommers2 på tavla. Det var et spektakel, så kanarifu-glen våknet og begynte å snakke med, og det på vers.
De to eneste som ikke rørte seg av stedet, var tinnsoldaten og den lille danser-innen. Hun holdt seg så rank på tå-spissen og med begge armene utåt. Han var like så standhaftig på sitt ene ben, hans øyne kom ikke et øyeblikk fra henne.
Nå slo klokka tolv, og klask! Der sprang lokket av snustobakks-dåsen, men det var ingen tobakk i, nei, men en liten, sort troll – det var sånn et kunststykke.
«Tinnsoldat!» sa troldet. «Vil du holde dine øyne hos deg selv!»
Men tinnsoldaten lot som han ikke hørte det.
«Ja, vent til i morgen!» sa troldet.
Da det nå ble morgen og barna kom opp, ble tinnsoldaten stilt hen i vinduet, og enten det nå var troldet eller trekkv-ind, like med ett fløy vinduet opp, og soldaten gikk ut på hodet fra tredje sal.
Det var en skrekkel-ig fart, han vendte benet rett i været og ble stående på hjelmen med bajonetten nede mellom brosta-inene.
Tjenestepika og den lille gutten kom straks ned for å søke, men skjønt de var nær ved å trede på ham, kunne de dog ikke se ham. Hadde tinnsoldaten ropt: «Her er jeg!» så hadde de nok funnet ham, men han fant det ikke passende å skrike høyt da han var i uniform.
Nå begynte det å regne, den ene dråpen falt tettere enn den andre, det ble et ordentlig skyll. Da den var forbi, kom det to gategutter.
«Sjø du!» sa den ene, «der ligger en tinnsoldat! Han skal ut å seile!»
Og så gjorde de en båt av en avis, satte tinnsoldaten midt i den, og nå seilte han ned ad rennesten-a. Begge guttene løp ved siden og klappet i hendene. Bevar oss vel! Hvilke bølger det gikk i den rennesten-a, og hvilken strøm det var! Ja, det hadde da også skylregnet. Papirbåten vippet opp og ned, og innimell-om så dreide den seg rundt, så det dirret i tinnsoldaten. Men han ble standhaftig, forandret ikke en mine, så rett ut og holdt geværet i armen.
Like med ett drev båten inn under et langt rennesten-sbrett. Der ble like så mørkt som om han var i sin eske.
«Hvor mon jeg nå kommer hen,» tenkte han. «Ja, ja, det er trollets skyld! Å, satt dog den lille jomfru her i båten, så måtte her gjerne være en gang så mørkt enda!»
I det samme kom det en stor vandrotte som bodde under rennesten-sbrette-t.
«Har du pass?» spurte rotta. «Hid med passet!»
Men tinnsoldaten tiet stille og holdt enda fastere på geværet. Båten fór av sted og rotta bak etter. Hui! Hvor den skar tenner og ropte til pinner og strå:
«Stopp ham! Stopp ham! Han har ikke betalt toll! Han har ikke vist pass!»
Men strømmen ble sterkere og sterkere. Tinnsoldaten kunne allerede øyne den lyse dagen foran hvor brettet slapp, men han hørte også en brusende lyd som nok kunne gjøre en tapper mann forskrekket. Tenk deg, rennesten-a styrtet, hvor brettet endte, rett ut i en stor kanal. Det ville for ham være like så farlig som for oss å seile ned et stort vanrfall.
Nå var han allerede så nær derved at han ikke kunne stanse. Båten fór ut, den stakkars tinnsoldaten holdt seg så stiv han kunne. Ingen skulle si ham på at han blinket med øynene.
Båten snurret tre, fire ganger rundt og var fylt med vann rett til randen, den måtte synke. Tinnsoldaten sto i vann til halsen, og dypere og dypere sank båten. Mer og mer løste papiret seg opp. Nå gikk vannet over soldatens hode – da tenkte han på den lille nydelige danser-innen som han aldri mer skulle få å se, og det klang for tinnsolda-tens øre:
«Fare, fare, krigsmann! Døden skal du lide!»
Nå gikk papiret i stykker, og tinnsoldaten styrtet gjennom – men ble i det samme slukt av en stor fisk.
Nei, hvor det var mørkt derinne! Der var enda verre enn under rennesten-sbrette-t, og så var det så trangt. Men tinnsoldaten var standhaftig og lå så lang han var med geværet i armen.
Fisken fór omkring, den gjorde de aller forferdel-igste bevege-lser. Endelig ble den ganske stille, det fór som en lynstråle gjennom den. Lyset skinte ganske klart, og en ropte høyt: «Tinnsoldat!»
Fisken var blitt fanget, brakt på torvet, solgt og kommet opp i kjøkkenet, hvor pika skar den opp med en stor kniv. Hun tok med sine to fingre soldaten midt om livet og bar ham inn i stua, hvor de alle sammen ville se sånn en merkver-dig mann som hadde reist om i magen på en fisk. Men tinnsoldaten var slett ikke stolt.
De stilte ham opp på bordet, og der – nei, hvor det kan gå underl-ig til i verden! Tinnsoldaten var i den selvsamme stua han hadde vært i før, han så de selvsamme barna, og leketøyet sto på bordet: det deilige slottet med den nydelige lille danser-innen. Hun holdt seg enda på det ene benet og hadde det andre høyt i været, hun var også standhaf-tig! Det rørte tinnsoldaten, han var ferdig ved å gråte tinn, men det passa seg ikke. Han så på henne, og hun så på ham, men de sa ikke noe.
I det samme tok en av smågutte-ne og kasta soldaten rett inn i kakkel-ovnen, og han ga slett ingen grunn derfor. Det var bestemt troldet i dåsen som var skyld deri.
Tinnsoldaten sto ganske belyst og følte en hete som var forferdel-ig, men om det var av den virkelige ilden, eller av kjærlighet, det visste han ikke. Kulørene var rent gått av ham, om det var skjedd på reisen eller det var av sorg, kunne ingen si. Han så på den lille jomfru, hun så på ham, og han følte han smelte-t, men enda sto han standhaf-tig med geværet i armen.
Da gikk det en dør opp, vinden tok i danser-innen, og hun fløy som en sylfide rett inn i kakkel-ovnen til tinnsoldaten, blusse-t opp i lue og var borte. Så smelte-t tinnsoldaten til en klatt, og da pika dagen etter tok asken ut, fant hun ham som et lite tinnhjerte. Av danser-innen derimot var det kun palette-n, og den var brent kullsort.