Keiserens nye klær

For mange år siden levde en keiser som holdt så uhyre mye av smukke, nye klær at han ga alle pengene sine ut for rett å bli pyntet. Han brydde seg ikke om soldatene sine, brydde seg ikke om komedie eller om å kjøre i skogen, uten alene for å vise sine nye klær. Han hadde en kjole for hver time på dagen, og likesom man sier om en konge: «han er i rådet», så sa man alltid her: «Keiseren er i kleskapett!»

I den store byen hvor han bodde, gikk det meget fornøyelig til. Hver dag kom det mange fremmede. En dag kom det to bedragere. De ga seg ut for å være vevere og sa at de forsto å veve det deiligste tøy man kunne tenke seg. Ikke alene fargene og mønsteret var noe uvanlig vakkert, men de klærne som ble sydd av tøyet, hadde den underlige egenskapen at de ble usynlige for ethvert menneske som ikke duget i sitt embede, eller også var utillatelig dum.

«Det var jo noen deilige klær,» tenkte keiseren. «Ved å ha dem på kunne jeg komme etter hvilke menn i mitt rike der ikke duer til det embedet de har. Jeg kan kjenne de kloke fra de dumme! Ja, det tøyet må straks veves til meg!» Og han ga de to bedragerne mange penger på hånda for at de skulle begynne på arbeidet sitt.

De satte også to vevestoler opp, lot som om de arbeidet, men de hadde ikke det minste på veven. Raskt væk forlangte de den fineste silke og det prektigste gull. Det puttet de i sin egen pose og arbeidet med de tomme vevene, og det til langt ut på natta.

«Nå gidder jeg da nok vite hvor langt de er med tøyet!» tenkte keiseren, men han var ordentlig litt underlig om hjertet ved å tenke på at den som var dum, eller dårlig passa til sitt embede, ikke kunne se det. Nå trodde han nok at han ikke behøvde å være redd for seg selv, men han ville dog sende noen først for å se hvordan det sto seg. Alle mennesker i hele byen visste hvilken underlig kraft tøyet hadde, og alle var begjærlige etter å se hvor dårlig eller dum naboen sin var.

«Jeg vil sende min gamle, ærlige minister hen til veverne!» tenkte keiseren. «Han kan best se hvordan tøyet tar seg ut, for han har forstand, og ingen passer sitt embede bedre enn han!»

Nå gikk den gamle, skikkelige ministeren inn i salen hvor de to bedragerne satt og arbeidet med de tomme vevene.

«Gud bevar oss!» tenkte den gamle ministeren og spilte øynene opp. «Jeg kan jo ikke se noe!» Men det sa han ikke.

Begge bedragerne ba ham være så snill å trede nærmere og spurte om det ikke var et vakkert mønster og deilige farger. Så pekte de på den tomme veven, og den stakkars gamle ministeren ble ved å spile øynene opp, men han kunne ikke se noe, for det var ingen ting.

«Herre Gud!» tenkte han. «Skulle jeg være dum? Det har jeg aldri trodd, og det må ingen mennesker vite! Skulle jeg ikke due til mitt embede? Nei, det går ikke an at jeg forteller jeg ikke kan se tøyet!»

«Nå, De sier ikke noe om det!» sa den ene som vevde.

«Å, det er nydelig! Ganske allerkjæreste!» sa den gamle ministeren og så gjennom brillene sine. «Dette mønsteret og disse fargene! Ja, jeg skal si keiseren at det behager meg særdeles!»

«Nå, det fornøyer oss!» sa begge veverne, og nå nevnte de fargene ved navn og det særsomme mønsteret. Den gamle ministeren hørte godt etter for at han kunne si det samme når han kom hjem til keiseren, og det gjorde han.

Nå forlangte bedragerne flere penger, mer silke og gull. Det skulle de bruke til vevning. De stakk alt i sine egne lommer. På veven kom ikke en tråd, men de ble ved, som før, å veve på den tomme veven.

Keiseren sendte snart igjen en annen skikkelig embetsmann hen for å se hvordan det gikk med vevningen, og om tøyet snart var ferdig. Det gikk ham likesom ministeren. Han så og så, men da det ikke var noe utenom de tomme vevene, kunne han ingen ting se.

«Ja, er det ikke et vakkert stykke tøy!» sa begge bedragerne og viste og forklarte det deilige mønsteret som det slett ikke var.

«Dum er jeg ikke!» tenkte mannen. «Det er altså mitt gode embede jeg ikke duer til? Det var løyerlig nok! Men det må man ikke la seg merke med!» Og så roste han tøyet han ikke så, og forsikret dem sin glede over de kjønne kulørene og det deilige mønsteret. «Ja, det er ganske allerkjæreste!» sa han til keiseren.

Alle mennesker i byen snakket om det prektige tøyet.

Nå ville da keiseren selv se det mens det enda var på veven. Med en hel skare av utsøkte menn, blant hvilke de to gamle, skikkelige embedsmennene var som før hadde vært der, gikk han hen til begge de listige bedragerne, som nå vevde av alle krefter, men uten tråd og trevl.

«Ja, er det ikke magnifique!» sa begge de skikkelige embedsmennene. «Vil Deres Majestet se hvilket mønster, hvilke farger!» Og så pekte de på den tomme veven, for de trodde de andre vistnok kunne se tøyet.

«Hva for noe!» tenkte keiseren. «Jeg ser ingen ting! Det er jo forferdelig! Er jeg dum? Duer jeg ikke til å være keiser? Det var det skrekkeliste som kunne arrive meg!»

«Å, det er meget vakkert!» sa keiseren. «Det har mitt aller høyeste bifald!» Og han nikket fornøyd og betraktet den tomme veven. Han ville ikke si at han ingen ting kunne se. Hele følget han hadde med seg, så og så, men fikk ikke mer ut av det enn alle de andre, men de sa likesom keiseren: «Å, det er meget vakkert!» Og de rådet ham å ta på klær dette nye, prektige tøyet første gang ved den store prosesjonen som forestod. «Det er magnifique! Nysselig, excellent!» gikk det fra munn til munn, og de var alle sammen så inderlig fornøyde dermed. Keiseren ga hver av bedragerne et ridderkors å henge i knapphullet og tittel av vevejunkere.

Hele natta før den formiddagen prosesjonen skulle være, satt bedragerne oppe og hadde over seksten lys tent. Folk kunne se de hadde travelt med å få keiserens nye klær ferdig. De lot som om de tok tøyet av veven, de klippet i lufta med store sakser, de sydde med synål uten tråd og sa til sist: «Se, nå er klærne ferdig!»

Keiseren, med sine fornemste kavalerer, kom selv dit, og begge bedragerne løftet den ene armen i været, likesom om de holdt noe, og sa: «Se, her er beinkladrene! Her er kjolen! Her kappa!» og sånn videre. «Det er så lett som spindelvev! Man skulle tro man hadde ingen ting på kroppen, men det er akkurat dyden ved det!»

«Ja!» sa alle kavalerne, men de kunne ingen ting se, for det var ikke noe.

«Vil nå Deres keiserlige majestet allernådigst behage å ta av Deres klær?» sa bedragerne. «Så skal vi gi Dem de nye på, her henne foran det store speilet!»

Keiseren la av alle sine klær, og bedragerne bar seg ad likesom om de ga ham hvert stykke av de nye som skulle være sydd, og de tok ham om livet, og de likesom bant noe fast – det var sleppet – og keiseren vendte og dreide seg for speilet.

«Gud, hvor det klær godt! Hvor det sitter deilig!» sa de alle sammen. «Hvilket mønster! Hvilke farger! Det er en kostbar drakt!»

«Utenfor står de med tronhimmelen som skal bæres over Deres Majestet i prosesjonen!» sa overseremonimesteren.

«Ja, jeg er jo i stand!» sa keiseren. «Sitter det ikke godt?» Og så vendte han seg nok en gang for speilet, for det skulle nå la likesom om han rett betraktet sin stads.

Kammerherrene som skulle bære sleppet, famlet med hendene hen ad gulvet, likesom om de tok sleppet opp. De gikk og holdt i lufta. De turde ikke la seg merke med at de ingen ting kunne se.

Og så gikk keiseren i prosesjonen under den deilige tronhimmelen, og alle mennesker på gata og i vinduene sa: «Gud, hvor keiserens nye klær er mageløse! Hvilket deilig slepp han har på kjolen! Hvor det sitter velsignet!» Ingen ville la seg merke med at han intet så, for så hadde han jo ikke duget i sitt embede, eller vært meget dum. Ingen av keiserens klær hadde gjort sånn lykke.

«Men han har jo ikke noe på!» sa et lite barn.

«Herre Gud, hør den uskyldiges røst!» sa faren, og den ene hviska til den andre hva barnet sa.

«Han har ikke noe på! Der er et lite barn som sier han har ikke noe på!»

«Han har jo ikke noe på!» ropte til sist hele folket. Og det krøp i keiseren, for han syntes de hadde rett, men han tenkte som så: «Nå må jeg holde prosesjonen ut.» Og så holdt han seg enda stoltere, og kammerherrene gikk og bar på sleppet som det slett ikke var.