Kjerringen mot strømmen

Det var en gang en mann som hadde en kjerring, og hun var så tverr og vrang, at det ikke var godt å være i lag med henne; mannen, han hadde nå slett ingen utkomme med henne; det han ville, ville hun alltid tvert imot. Så var det en søndag utpå sommeren at mannen og kona gikk ut og skulle se hvordan åkeren sto.

Da de kom til en åker på den andre sida av elva, sa mannen: «Ja, nå er den skjær; i morgen får vi til å skjære.»

«Ja, i morgen kan vi ta på å klippe den,» sa kjerringa.

«Hva for noe, skal vi klippe? Skal vi ikke få lov til å skjære heller nå?» sa mannen.

«Nei, klippe den skulle de,» mente kjerringa.

«Det er aldri verre enn lidet å vite,» sa mannen; «men du må vel være gått fra det vesle vettet du har hatt, og nå. Har du sett at noen har klippet åkeren, du?» sa han.

«Lidet vet jeg, og lidet vil jeg vite,» sa kjerringa, «men det vet jeg visst, at åkeren skal en klippe, og ikke skjære,» sa hun. Det var ikke å røre om det, klippe den skulle de.

Så gikk de bortetter og kjekka og krangla, til de kom på brua over elva, like ved en dyp høl.

«De sier for et gammelt ord,» sa mannen, «at god redskap gjør godt arbeid; men det tror jeg nok skal bli en rar skur som de klipper med sausaksa,» sa han. «Skal vi slett ikke få lov å skjære åkeren nå da?»

«Nei, nei — klippe, klippe, klippe!» ropte kjerringa, hoppa opp og klippa med fingrene etter nesa på mannen. I ilsken akta hun seg ikke, snubla over en stokk ende på brua og dumpa ut i elva.

«Gammel vane er vond å vende,» tenkte mannen, «men det skulle være snodig, om jeg ikke fikk rett en gang, jeg og.»

Han la ut i hølen, og fikk tak i hårtoppa på henne, såvidt hun fikk hodet over vannet. «Skal vi så skjære åkeren?» sa han.

«Klippe, klippe, klippe!» skreg kjerringa.

«Ja, jeg skal lære deg å klippe jeg,» tenkte mannen og dukka henne under. Men det hjalp ikke, de skulle klippe, sa hun, da han tok henne opp igjen. «Jeg kan ikke annet tro, enn at kjerringa er galen,» sa mannen ved seg selv. «Mange er gale, og vet det ikke, mange har vett, og når det ikke; men jeg får nå friste en gang til likevel,» sa han. Men han hadde ikke før fått henne under, før hun satte hånda opp over vannet og til å klippe med fingrene som med en saks. Da ble mannen storsinnet og dukka henne både vel og lenge. Men rett som det var, sank hånda ned under vannet, og kjerringa ble så tung med ett, at han måtte slippe taket.

«Vil du dra meg ned i hølen til deg også nå, så kan du ligge der, ditt troll!» sa mannen. Og så ble kjerringa.

Men da det led om litt, syntes han det var ille at hun skulle ligge der og ikke komme i kristen jord, og så gikk han ned langs med åa og leita og søkte etter henne. Men alt det han leita og alt det han søkte, så fant han henne ikke. Han fikk med seg gårdsfolka og andre folk fra grannelaget, og de gav seg til å grave og søke nedetter hele åa alle i hop; men alt de leita, så fant de ingen kjerring.

«Nei,» sa mannen, «det kan nok ikke nytte dette. Denne kjerringa var nå en kjerring for seg sjøl hun,» sa han. «Mens hun levde, var hun rent på tvers, og hun kan vel ikke være annerledes nå heller,» sa han; «vi får til å lete oppetter og prøve ovenfor fossen; kanskje hun har fløtet seg oppetter.»

Å ja, de gikk oppetter og leita og søkte ovenfor fossen. Der lå kjerringa, det var riktig nok. Det var kjerringa mot strømmen det.