De to brødre

Det var engang to brødre, en rik og en fattig. Den rike var gullsmed, og hadde et ondt sinn: den fattige levde av å binde koster, og han var et godt og ærlig menneske. Den fattige hadde to barn; de lignet hverandre som to dråper vann. Disse to barna gikk ut og inn hos sin rike farbror gullsmeden, og stundom fikk de noget av den mat som der ble levnet.

En dag hendte det seg, da den fattige var ute i skogen for å sanke risved til kostene sine, at han så en fugl som var helt gylden, og så vakker at han aldri hadde sett maken. Så tok han en stein og kastet efter fuglen; han var også heldig nok til å treffe den; bare en liten fjær falt ned av den; men det var en gullfjær, og fuglen den fløy sin vei. Mannen tok fjæren og gikk til broren med den. Gullsmeden så på den og sa: «Denne fjæren er av det rene gull.» Han gav sin fattige bror det fjæren var verd. Dagen efter kløv den fattige opp i en bjørk, for å skjære seg kosteris; da fløy samme fuglen ut av trekronen, og da han skulle se efter, fant han et rede. og i redet lå et gullegg. Han tok egget med seg hjem og gav det til sin bror. Broren sa, da han så egget: «Dette er det rene gull,» og han gav ham det som egget var verd. «Du får se om du kan la meg få hele fuglen,» sa han. Fattigmannen gikk tredje gangen ut i skogen, og så atter gullfuglen sitte i treet; han skjøt den ned med en stein, og gikk til broren med den, og fikk en hel del penger for den.

Nå greier jeg meg lenge, tenkte fattigmannen og gikk fornøyd hjem.

Gullsmeden var slug og sneig; han skjønte nok hva dette var for slags fugl. Han ropte på konen sin og sa: «Stek gullfuglen til meg, og pass på at ikke minste smule av den kommer bort; jeg vil selv ha den til middag, hel og holden.» Men fuglen var en trollfugl, og den som åt hjerte og lever av den, han fant hver morgen et gullstykke under hodeputen sin. Konen laget fuglen i stand og satte den på steketenen for å steke den. Mens den hang over varmen, hendte det et øyeblikk at konen var borte, og imidlertid kom fattigmannens to sønner inn i kjøkkenet, sprang bort til steketenen og stod og snudde på den. I det samme falt to småstykker ned av fuglen, og da sa den ene: «De små bitene tar vi! Jeg er så sulten, og ingen kommer til å savne de smulene.» I det samme kom konen inn, og spurte hva det var de stod og åt på. «Det er bare et par småbiter som falt ned fra fuglen,» svarte de. «Det har vært hjerte og lever av fuglen,» sa konen, rent forskrekket, og for at mannen ikke skulle merke noget og bli sint, skyndte hun seg å slakte en hanekylling, tok hjerte og lever ut av den, og stekte dem sammen med gullfuglen. Da steken var ferdig, satte hun den frem til gullsmeden, og den lot til å smake ham godt, for han levnet ikke en smule. Men om morgenen efter, da han lette under hodeputen og tenkte å finne gullpengen, var der ingenting.

Guttene visste ikke noget om den lykke som nå var hendt dem. Da de stod opp om morgenen, var det noget som falt på gulvet og gav klang, og da de tok det opp, var det to gullstykker. De gikk til sin far med dem; han undret seg meget og sa: «Hvorledes kan nå dette være gått til?» Men da de så morgenen efter igjen fant to gullpenger, og således hver dag fremover, så gikk kostebinderen til sin bror og fortalte ham denne underlige hendelse. Gullsmeden skjønte straks sammenhengen, at barna hadde ett hjerte og lever av gullfuglen, og i sin avindssyke og ondskap sa han, for å hevne seg, til sin bror: «Guttene dine står i pakt med den onde; bruk ikke gullpengene, men jag barna på dør; de er i den ondes makt og kan føre deg i stor ulykke.» Faren var redd for den onde, og så tungt det falt ham, tok han tvillingene med seg ut i skogen, og der gikk han fra dem, med sorg i hjertet.

Nå løp guttene lenge omkring i skogen, kunne ikke finne veien hjem og kom mer og mer på villstrå. Endelig møtte de en skytt, og han spurte dem: «Hvem hører dere til?» — «Vi er sønner til den fattige kostebinderen,» svarte de, og så fortalte de at faren ikke ville ha dem hjemme lenger, fordi der hver morgen lå en gullpenge under hodeputen deres. «Nå,» sa skytteren, «det er jo ikke det verste, når dere bare ikke legger dere på latsiden for den saks skyld.» Det var en snill og god mann, han likte guttene godt, selv hadde han ingen barn, og så tok han dem med seg hjem; nå skulle han være far for dem, til de ble store, sa han. Han lærte dem å skyte og veide dyr, og gullpengene som de hver morgen fant under hodeputen, gjemte han for dem; engang i tiden kunne de vel få bruk for dem.

Årene gikk, og de ble voksne, og så tok pleiefahren dem med seg til skogs og sa: «I dag skal dere gjøre prøveskud som utlærte jegere og fullvoksne frimenn.» De stilte seg nå på lur alle tre, og ventet lenge uten å få se noget vilt. Da fikk skytteren endelig øye på en flokk grågjess. som kom flyvende i en trekant høyt oppe. Så sa han til den ene: «Skyt nå en gås ned fra hvert hjørne!» Det gjorde gutten, og dermed var hans prøveskud gjort. En stund efter kom atter en flokk grågjess flyvende; denne gang lignet rekken et totall. «Skyt nå du en gås ned fra hvert hjørne!» sa skytteren til den andre, og han var likeså heldig med sitt prøveskud. Da sa pleiefahren: «Nå sier jeg dere fri som voksne menn og utlærte skyttere.» Så fulgte de to brødre gjennom skogen, samrådet seg med hverandre og gjorde en avtale seg imellom. Om kvelden, da de hadde satt seg til bords, sa de til pleiefahren: «Vi rører ikke en matsmule, før du har lovet oss det vi nå vil be deg om.» — «Hva er det da?» spurte han. «Nå er vi utlærte jegere,» sa de, «og derfor må du gi oss lov til å dra ut i verden og prøve vår lykke.» Det likte den gamle godt og svarte: «Det er talt som det sømmer seg gode skyttere; det er også efter mitt eget ønske. Så dra da ut i verden; jeg tenker nok det skal gå dere vel.» Dermed satte de seg til sitt måltid og var glade alle tre.

Da den fastsatte dag kom, gav pleiefahren hver av dem en god børs og en hund, og ba dem ta med seg så mye de ville av sine oppsparte gullpenger. Så fulgte han dem et stykke på veien, og da han tok farvel, gav han dem enda en blank kniv. «Skulle dere noen gang skilles,» sa han, «så støt denne kniven inn i en treblokk ved skilleveien. Når en av dere kommer hit igjen, kan han se hvorledes det er gått med broren; for den siden han er gått til, den ruster, hvis han dør, men holder seg blank, så lenge han er i live.» Så drog brødrene sin vei, og de gikk både langt og lenge, og kom til en skog som var så stor, at de umulig kunne nå ut av den på én dag. De måtte da bli i skogen om natten, og nøye seg med den mat de hadde i jakttaskerne. Den neste dag gikk de også uten å komme ut av skogen. Da det var slutt med maten, sa den ene: «Vi må skyte noget, ellers sulter vi.» De ladet nå børsene og så seg om, og da kom en gammel hare springende. Den ene av dem tok straks sikte på den, men da ropte haren:

«Å kjære skytt, la meg få gå!
To av mine unger skal du heller få.»

Dermed sprang den inn i buskene og kom tilbake med to unger. De små dyrene lekte seg så lystig og var så morsomme, at skytterne ikke hadde hjerte til å slå dem ihjel. De tok dem med seg, og de små hareungene fulgte i hælene på dem. En stund efter kom en rev luskende; den skulle de til å skyte; men så ropte reven:

«Å kjære skytt, la meg få gå!
To av mine unger skal du heller få.»

Straks efter kom den tilbake igjen med to revunger; dem hadde jegerne heller ikke lyst til å drepe, men gav dem hareungene til selskap, og de ble også med i følget. Ikke lenge efter kom en ulv ut av tykningen. Skytterne siktet på den; men ulven ropte:

«Å kjære skytt, la meg få gå!
To av mine unger skal du heller få.»

Den kom også med sine unger; skytterne satte dem ned til dyrene de hadde før, og lot dem også følge med. Så kom det en bjørn; den ville også gjerne labbe omkring enda en stund, og derfor ropte den:

«Å kjære skytt, la meg få gå!
To av mine unger skal du heller få.»

Bjørneungene ble da i lag med de andre dyrene, så nå var det i alt åtte stykker. Men hvem skulle så komme tilslutt? En veldig løve, og den ristet på manken. Jegerne ble nå ikke redde allikevel; de siktet straks på den; men da ropte løven også:

«Å kjære skytt, la meg få gå!
To av mine unger skal du heller få.»

Den kom også med to unger, og nå hadde brødrene to løver, to bjørner, to ulver, to rever, og to harer, som fulgte og lydde dem. Men sin sult hadde de ikke fått stillet, og derfor sa de til revene: «Hør nå, rødmikler; finn noget mat til oss! Dere er jo så listige og slue.» De svarte: «Det ligger en landsby ikke langt borte; der har vi før hentet oss så mangen høne; dit skal vi vise dere veien.» De gikk da til landsbyen; der kjøpte brødrene mat både til seg og dyrene, og så drog de avsted igjen. Revene var godt kjent der i strøket og kunne vise skytterne til rette.

Nå drog de omkring en stund, men kunne ikke finne noen tjeneste hvor de alle kunne få være sammen, og så sa brødrene til hverandre: «Det er ikke annen råd enn at vi må skilles.» Så delte de dyrene mellom seg, således at hver av dem fikk en løve, en bjørn, en ulv, en rev, og en hare. Dermed sa de hverandre farvel, lovet hverandre trofast broderkjærlighet til døden, og støt kniven som pleiefahren hadde gitt dem, inn i blokken på et stort tre, og så drog den ene mot øst, og den andre mot vest.

Den yngste kom med sine dyr til en by hvor alt var dekket med sørgeflor. Han gikk inn i et vertshus, og spurte om han kunne få hus til seg og dyrene sine. Verten lot dem få en stall; her var det et hull i veggen; det krøp haren ut igjennom, og hentet seg et kålhode; reven knep en høne, og da han hadde ett den, hentet han hanen med. Verre var det for ulven, bjørnen og løven; de kunne ikke komme ut gjennom et så trangt hull; men verten var en snill mann; han førte dem ut på en mark, der gikk en ku og beitet, og således kunne de også få ete seg mette. Da skytteren hadde sørget for dyrene, spurte han verten hvorfor hele byen bar sorg. «Det er fordi kongens eneste datter skal dø imorgen,» svarte verten. «Er hun dødsens syk da?» spurte skytteren. Da fortalte verten: «Utenfor byen ligger et fjell, og på toppen av det bor der en drage med syv hoder; hvert år krever den en ren jomfru, ellers ødelegger han hele landet. De andre ungmøyene i riket har han alt fått, og nå er det bare kongsdatteren igjen. For henne er det nå ingen nåde å vente; imorgen må hun bli overgitt til dragen.» — «Men hvorfor blir ikke dragen drept?» spurte skytteren. «Drepe dragen!» sa verten. «Å jo, det har nok mange riddersmenn prøvd å gjøre; men ingen er sluppet fra det med livet.»

Skytteren sa ikke noget videre til dette; men morgenen efter tok han sine dyr med seg og gikk opp på dragefjellet. På toppen stod en liten kirke, og derinde stod det to fulle beger på alteret, og ved siden stod det skrevet: «Den som tømmer disse beger, blir den sterkeste mann på jorden, og kan svinge det sverdet som ligger nedgravd under dørstokken.» Skytteren lot begerne stå og gikk ut og grov under dørstokken. Han fant også sverdet; men det var så tungt, så han ikke var god for å løfte det. Han gikk da inn igjen og tømte begerne, og da var han sterk nok til å løfte sverdet opp og svinge det, så lett han ville. Da nå den tid var kommet, da kongsdatteren skulle overgis til dragen, fulgte kongen, rikshovmesteren og hirdfolket henne ut. Hun så alt i lang frastand skytteren. stå oppe på drageberget, og mente det var dragen som ventet på henne; derfor turde hun ikke gå opp. Men endelig måtte hun gå den tunge gang, fordi byen ellers ville være fortapt. Kongen og hans hird gikk tilbake igjen i stor sorg; men rikshovmesteren skulle bli tilbake og se efter i frastand hvorledes det nå ville gå.

Da kongsdatteren kom opp på toppen av fjellet, var det ikke dragen hun så der, men den unge jegeren; han trøstet henne, og sa han ville frelse henne; så førte han henne inn i kirken og lukket henne inne der. Det varte ikke lenge, så kom dragen flyvende med sus og brak. Da han fikk se skytteren, undret han seg og sa: «Hva har du å gjøre her på fjellet?» — «Jeg vil slåss med deg,» svarte jegeren. «Mangen riddersmann har måttet late sitt liv her på fjellet.» svarte dragen, «og deg skal jeg vel også snart bli ferdig med.» Så tok den til å spy ut ild av sine syv gapende svelg, for at ilden skulle tenne det tørre græs i brand, og da mente han at skytteren nok skulle bli kvalt i røyken og heten; men så kom dyrene springende, og de trådte ilden ned. Da for dragen mot jegeren; men han svinget, sverdet, så det sang i luften, og hogg tre hoder av dragen. Da ble den rent rasende, hevet seg opp i været, spydde ild og luer utover skytteren, og for inn på ham. Men jegeren svinget atter sverdet og hogg atter tre hoder av dragen. Dette tok så på udyret at det sank ned på jorden. Allikevel ville det fare på skytteren igjen; men så samlet han sine siste krefter og hogg halen av det. Selv orket han nå ikke mer; men han kaldte sammen dyrene sine, og de rev dragen i mange stykker.

Striden var nå endt, og skytteren lukket opp kirkedøren; der fant han kongsdatteren liggende på gulvet; for hun var dånet av angst, da striden stod på. Han bar henne ut, og da kom hun atter til seg selv og slo opp øynene. Han viste henne da dragen som lå der sønderrevet, og sa at nå var hun fri og frelst. Hun ble sjeleglad, og sa med det samme: «Nå skal du være min kjære mann; for jeg er bortlovet av min far til den som kunne drepe dragen.» Så løste hun av seg sitt koralhalsband, og delte det ut mellom dyrene til lønn; løven fikk gullåsen, som hadde holdt kjeden sammen. Men lommedukken, som navnet hennes stod på, gav hun til skytteren. Og så gikk han bort til dragen og skar ut alle syv tungene; dem tullet han inn i tørkledet og gjemte dem vel. Han var nå blitt så trett og mødig av heten og striden, og derfor sa han til kongsdatteren: «Nå kan vi vel trenge å få en blund for å styrke oss.» Det mente hun også; de la seg da ned på marken, og skytteren sa til løven: «Nå skal du holde vakt, så ingen gjør oss noget ondt, mens vi sover.» Dermed sovnet de begge to. Løven la seg ved siden av dem; men den var også mødig efter striden, og derfor ropte den på bjørnen og sa: «Legg deg her hos meg, mens jeg får meg en liten blund; men skulle noen komme, må du vekke meg.» Bjørnen la seg ned; men den var også trett, og derfor ropte den på ulven. «Du kan legge deg her ved siden av meg,» sa den; «jeg må få meg en liten blund: men skulle noen komme, må du vekke meg.» Ulven la seg da ned tett ved bjørnen; men den var trett, ulven også, og derfor kalte den på reven. «Du får legge deg ned her,» sa den; «jeg må få meg en liten blund; men skulle noen komme, må du vekke meg.» Reven la seg da ned hos ulven; men reven var også trett, og derfor ropte den på haren. «Legg deg ned her hos meg,» sa den; «jeg må få meg en liten blund; men skulle noen komme, må du vekke meg.» Haren satte seg da ved siden av ulven; men haren, stakkar, var likeså trett som de andre, og den hadde ingen til å våke over seg; og så sovnet den, den med. Der lå de nå og sov alle sammen: kongsdatteren, skytteren, løven, bjørnen, ulven, reven, og haren.

Imidlertid stod rikshovmesteren i frastand, for å se hvorledes det gikk, og da han ikke så dragen flyve bort med kongsdatteren, og alt syntes å være rolig på fjellet, så tok han mot til seg og gikk opp. Der lå dragen sønderrevet, og ikke langt borte lå kongsdatteren og en jeger med sine dyr, alle i dyp søvn. Rikshovmesteren var et ondt menneske, riktig en ugudelig kropp; han drog sitt sverd og hogg hodet av jegeren, og kongsdatteren løftet han opp på sin arm og bar henne ned fra fjellet. Da hun våknet, var hun rent forfærdet; men rikshovmesteren sa: «Nå er du i min makt, og du skal si at det er meg som har drept dragen.» — «Det kan jeg ikke,» sa hun; «for det var en skytt, med sine dyr, som gjorde det.» Da drog han sitt sverd, og truet med å drepe henne hvis hun ikke ville lyde ham, og så lenge holdt han på å true henne til hun måtte love å gjøre det. Så førte han henne til kongen, som nesten holdt på å miste sans og samling av bare glede, da han fikk sitt barn, som han trodde dragen hadde revet ihjel, levende og uskadt hjem igjen. «Det er meg som har drept dragen,» sa rikshovmesteren; «dermed har jeg frelst prinsessen og hele riket, og nå krever jeg henne til hustru, som lovet er.» Kongen spurte datteren: «Er det sant, det han sier?» — «Det må vel så være,» svarte hun, «men jeg setter det vilkår, at bryllupet ikke skal stå, før et år er omme.» Innen den tid håpet hun å få høre noget fra sin kjære skytt.

Oppe på drageberget lå dyrene imidlertid og sov ved siden av sin drepte herre. Da kom en stor humle og satte seg på nesen til haren; men haren strøk den bort med labben og ble ved å sove. Humlen kom en gang til; men haren jaget den atter bort. Men da humlen kom tredje gang, støt den haren, så den våknet. Straks haren var våken, vekket den først reven, og reven vekket ulven, og ulven bjørnen, og bjørnen løven. Da løven så at kongsdatteren var borte, og at dens herre var drept, satte den i et felt brøl. «Hvem har gjort dette?» ropte den. «Hvorfor har du ikke vekket meg?» spurte den bjørnen. Og bjørnen spurte ulven: «Hvorfor har du ikke vekket meg?» Og ulven spurte reven: «Hvorfor har du ikke vekket meg?» Og reven haren: «Hvorfor har du ikke vekket meg?» Men haren, stakkar, hadde ikke noen å skyte skylden på, og så ble det den som fikk skylden. De andre ville nå kaste seg over den; men den ba for seg og sa: «Å kjære, spar mitt liv! Jeg skal gjøre vår herre skytteren levende igjen. Jeg vet om et berg hvor det gror en urt som er slik, at den som får roten av den i munnen, blir lægt for alle slags sår og sykdom. Men det fjellet ligger to hundre mil herfra.» Da sa løven: «Du skal få fire og tyve timer å springe dit på; men da må du være her tilbake og ha roten med deg.» Haren for avsted, og fire og tyve timer efter var den tilbake med roten. Løven satte hodet på skytteren, og haren støt roten inn i munnen på ham. Skytteren våknet opp til live igjen; men da han fikk se at kongsdatteren var borte, ble han forfærdet. «Hun må være gått sin vei,» tenkte han, «mens jeg sov, for å slippe fra meg.» Da løven hadde satt hodet på jegeren, hadde han hatt slikt hastverk, så det kom til å sitte bakvendt; men det merket ikke jegeren engang, så oppfylt var han av sine sorgfulle tanker på kongsdatteren, før ved middagstid, da de skulle få seg mat, da merket han at ansiktet vendte den gale veien, og så spurte han dyrene hva som var hendt ham, mens han sov. Løven fortalte da at de var sovnet av tretthet alle sammen, og da de våknet, hadde de funnet ham død og med avhugget hode; haren hadde de sprunget efter den lægende livsurt; men da så løven skulle sette hodet på ham, var det kommet til å sitte bakvendt. Den ting var det nå vel en råd med, sa den, og så rev den hodet av skytteren igjen, og satte det den rette veien, og haren lægte straks såret med helseboturt.

Jegeren drog nå om i verden og lot sine dyr danse for folk; men han var tung til sinns. Da netop et år var gått, kom han til den byen hvor han hadde frelst kongsdatteren, og så at nå var alt omhengt med rødt skarlaken. Han spurte verten om grunnen til dette. «For et år siden var her hengt opp sørgeflor, og nå er alt pyntet med skarlaken,» sa han. Verten svarte: «Dengang sørget hele byen, fordi kongsdatteren skulle gis i dragens vold, men siden har rikshovmesteren drept dragen; derfor skal han i morgen holde bryllup med kongsdatteren, og det røde skarlakenet er tegn på at alle gleder seg over dette.»

Dagen efter, da det var bryllup på slottet, sa jegeren til verten: «I dag vil jeg til mitt måltid ha brød fra kongens bord.» -- «Det skal jeg våge hundre daler på at det blir der ikke noget av,» sa verten. Jegeren tok imot veddmålet og satte en pung med likeså mange daler imot. Så sa han til haren: «Hent meg et stykke brød fra kongens bord!» Haren hadde jo ingen å sende i stedet. og så måtte den selv ta til bens. «Bare nå ikke slakterhundene springer efter meg!» tenkte den. Men det gjorde de, i flokk og følge, og for å berge seg smat haren inn i vakthuset til en soldat, uten at han merket det. Hundene ville inn efter den, men soldaten slo mellom dem med børsekolben, så de pep og tutet og sprang sin vei. Så løp haren atter avsted, og kom opp på slottet; der satte den seg under stolen til kongsdatteren og klødde henne på foten. «Gå med deg!» sa hun; for hun trodde det var hunden, hennes. Haren klødde en gang til, og hun sa igjen: «Gå med deg!» Men haren lot seg ikke skremme; den klødde prinsessen tredje gang på foten, da måtte hun se efter, og hun kjente straks haren på halsbåndet. Hun bar den inn i sitt eget kammer og spurte: «Hva vil du, lille hare?» Da svarte den: «Min herre, som drepte dragen, er kommet hit, og har sendt meg for å be om et stykke brød fra kongens bord.» Da ble hun sjeleglad, og lot straks bakeren komme med et brød av det slaget som ble satt frem til kongen. «Men bakeren må bære det hjem for meg, så jeg kan gå fri for slakterhundene,» sa haren. Det gjorde bakeren, og haren gav sin herre brødet. «Nå er de hundre daler mine,» sa jegeren til verten, som undret seg storlig og måtte ut med pengene. «Nå har jeg brød,» sa jegeren; «men jeg skulle også ha et stykke stek fra kongens bord.» — «Det skulle jeg nok ha lyst å se på,» sa verten; men denne gangen ville han ikke vedde. Jegeren kalte på reven. «Avsted med deg, Mikkel,» sa han, «og hent et stykke stek fra kongens bord!» Reven kunne bedre lure seg frem; den smat om hjørner og gjennem smug og kom inn på slottet; der satte den seg under stolen til kongsdatteren og klødde henne på foten. Da hun så ned, kjente hun den på halsbåndet og spurte: «Hva er det du vil, Mikkel?» Reven svarte: «Min herre, som drepte dragen, er kommet hit, og har sendt meg for å be om et stykke stek fra kongens bord.» Da lot hun kjøkkemesteren lage til en stek, maken til den som ble satt frem til kongen, og bære den for reven like til vertshuset, og reven gav den til sin herre. «Nå har jeg brød og stek,» sa jegeren; «men jeg skulle også ha noen av de grønsakene som blir satt frem til kongen.» Så ropte jegeren på ulven. «Hør, min kjære ulv!» sa han, «spring opp på slottet og hent til meg noget av grønsakene fra kongens bord!» Ulven sprang bent til slottet; den var ikke redd for noen, og da den kom inn til kongsdatteren, nappet den henne i kjolen. Hun kjente den straks på halsbåndet. «Hva er det du vil, min kjære ulv?» spurte hun. Den svarte: «Min herre, som drepte dragen, er kommet hit, og han ber om å få noget av grønsakene fra kongens bord.» Kjøkkemesteren ble atter hentet, og prinsessen bød ham lage til en sådan rett av grønsaker som kongen pleide å få; den bar han til vertshuset, og ulven gav fatet til sin herre. «Nå har jeg brød og kjøtt og grønsaker,» sa jegeren; «men jeg vil også ha noget sukkergodt fra kongens bord.» Så kalte han bjørnen til seg. «Du bamse er jo selv glad i alt som søtt er. Nå må du hente meg noget sukkergodt fra kongens bord.» Bjørnen labbet i vei; men da den kom til slottet, ville vaktmennene ikke slippe den inn, men satte børsepipene for brystet på den. Da reiste den seg på bakbenene og delte ut noen veldige ørefiker med fremlebbene, så vakten måtte gi seg. Bjørnen gikk bent inn til kongsdatteren, stilte seg bak hennes stol og brummet. Hun snudde seg, kjente bjørnen og lot den følge med inn i kammeret. «Hva vil du, min kjære bjørn?» spurte hun. Den svarte: «Min herre, som drepte dragen, er kommet hit, og ber om noget sukkergodt fra kongens bord.» Så lot hun sukkerbakeren lage sukkergodt, av samme slaget som det kongen fikk, og bære det til vertshuset. På veien slikket bjørnen opp noen sukkerkuler som var trillet ned, og da de kom frem, reiste den seg pent opp på to-ben og gav sin herre fatet. «Men enda er det én ting jeg skulle hatt,» sa jegeren, «og det er noget av den vinen som kongen drikker.» Så kalte han på løven. «Spring opp til slottet, kjære løve, og hent noget vin fra kongens bord?» Løven drog straks i vei, og alle folk sprang unna for den; bare vaktmennene ville stanse den; men den satte i et brøl, så truende at de tok til bens. Kongsdatteren ble også redd, med det samme hun fikk se løven; men så kjente hun den på gullåsen fra armbåndet sitt, og da de kom inn i hennes kammer, spurte hun: «Hva vil du, min kjære løve?» Den svarte: «Min herre, som drepte dragen, er kommet hit, og ber om noget vin fra kongens bord.» Hun bød da munnskjenken gi løven av kongens vin, og løven fulgte selv med ned i kjelleren for å se til at han fikk den rette. Først ville munnskjenken tappe av tjenernes vin; men løven sa den ville først smake, tappet seg et halvt spann til smaketår og tok den i én supp. «Nei,» sa den, «dette er ikke den rette.» Munnskjenken satte opp en grettan mine, men gikk til et annet fat; det var rikshovmesterens vin; men løven sa igjen at den ville først smake, tappet seg atter et halvt spann og drakk. «Denne er bedre,» sa den; «men enda er det ikke den rette.» Munnskjenken ble sint og sa: «Hva skjønner du deg på vin, ditt dumme fe?» Men da gav løven ham en lusing, så han falt overende. Så førte han løven inn i en avsides kjeller; der lå kongens vin, som ellers aldri noget menneske fikk smake. Løven tappet seg atter et halvt spann og drakk. Jo, nå var det den rette, mente han. Munnskjenken fylte da på seks flasker; men da de kom ut i det frie, var løven ustø på benene; for den hadde fått, som en sier, en tår over tørsten, og munnskjenken måtte bære vinen for den. Da de kom frem, tok løven hankekurven i gapet og gikk inn til jegeren med den. Så satte han seg til bords, og dyrene fikk med, de også, både av mat og drikke, og et godt måltid var det, så jegeren kunne skjønne at kongsdatteren undte ham vel. Da de var ferdige, sa han: «Nå vil jeg gå opp på slottet og fri til kongsdatteren.» «Hva kan nå det nytte?» sa verten. «I dag har hun jo bryllup med en annen.» Da tok jegeren frem lommedukken med dragetungene og sa: «Dette her skal hjelpe meg.» Men verten var like vantro og satte gård og grunn inn på at denne gang skulle jegeren komme til kort. Jegeren gikk inn på veddmålet, tok frem en pung med tusen gullstykker og sa: «Denne setter jeg imot.»

Imidlertid sat de til bords oppe på slottet, og så sa kongen til prinsessen: «Hva gjør de her, alle disse dyrene som render ut og inn?» Hun svarte: «Det tør jeg ikke si; men send bud efter deres herre, så gjør du vel.» Og just som jegeren sat i vertshuset og talte med verten, kom et bud fra kongen til jegeren og bød ham til bryllups på slottet. «Ser du det, min gode vert!» sa jegeren, vendte seg derefter til kongens tjener og sa: «Be din herre kongen sende meg kongelige klær, en vogn med seks hester, og tjenere til min oppvartning!» Da kongen fikk dette bud, spurte han datteren hva han skulle gjøre, og hun svarte: «La ham hente, som han ber om; da gjør du vel!» Så sendte kongen alt det som var bedt om til vertshuset, og da jegeren så vognen og følget komme, sa han: «Ser du nå, min gode vert, at jeg blir hentet?» Snart stod han i full kongelig klædning, tok tørkledet med dragetungene, og kjørte til slottet. Efter prinsessens råd gikk kongen ham i møte, og dyrene fulgte med inn. Jegeren fikk plass på den ene siden av kongen; på den andre sat rikshovmesteren som brudgom; men han kjente ikke jegeren. Så ble de syv dragehodene båret frem, og kongen sa: «Disse hodene har rikshovmesteren hugget av dragen, og derfor gir jeg ham min datter til hustru.» Da åpnet jegeren dragesvelgene og spurte: «Hvor er alle syv tungene blitt av?» Rikshovmesteren ble redd og blek; men så svarte han hastig: «Dragene har ingen tunge.» «Løgnere burde ingen ha,» sa jegeren, åpnet tørkledet og støt tungene inn, én for én, der de hørte til, og alle kunne se hvor de passet. Så rakte han prinsessen kledet med hennes innsydde navn, og spurte hvem hun hadde gitt det til. Hun svarte straks: «Til den som drepte dragen.» Så kalte han dyrene til seg, tok halsbåndene og gullåsen, og spurte prinsessen om hun kjentes ved dem. «Ja, det har vært mitt halsbånd og min gullås,» svarte hun; «jeg delte dem ut til dyrene, da de hadde hjulpet til å drepe dragen.»

Jegeren fortalte da det som var hendt ham, efterat han hadde drept dragen: at rikshovmesteren hadde hugget hodet av ham, mens han sov, men at dyrene hadde satt liv i ham igjen ved hjelp av helseboturt. Rikshovmesterens påstand om å være dragens banemann var ikke annet enn løgn. Han selv og ingen annen hadde drept dragen og frelst prinsessen; det kunne han godtgjøre ved tungene, tørkledet og halsbåndet. Da kongen spurte sin datter om dette var sant, stadfestet hun i ett og alt jegerens ord; nå skulle ikke rikshovmesteren lenger tvinge henne til å tie, sa hun. Så satte kongen en domstol av tolv rådsherrer; de dømte rikshovmesteren til døden for mord og svik, og han ble rettet. Nå ble det holdt bryllup, og brudgommen sendte bud efter sin pleiefar, som nå vant både ære, gods og gull. Verten ble også hentet. «Ser du nå, min gode vert!» sa den unge kongen, «nå har jeg vunnet gård og grunn fra deg.» Verten kunne ikke nekte det; men hans motpart lot ham få alt sitt igjen, og de tusen gullstykkene på kjøpet.

Den unge kongen levde nå lykkelig sammen med den unge dronningen. Ofte drog han i veideskogen med dyrene sine, og engang for han med et stort følge ut i en skog hvor folk sa det ikke gikk riktig til; det het seg at den som kom dit inn, hadde ikke lett for å komme ut igjen. Han fikk øye på en snehvit hind, og sa til sine folk at de kunne vente på ham, mens han alene gjorde jakt på dette vakre dyret. Han for efter hinden hele dagen, og titt mente han at han hadde den i skuddvidde; men så ble den med ett borte i skogen. Da det tok til å mørkne, var han rent kommet på villspor; han blåste i hornet, for å kalle på sine folk, men ingen hørte ham. De hadde ventet på ham hele dagen, og da han ikke kom igjen, var de redet hjem, og hadde fortalt at kongen gjorde jakt på den hvite hinden. Dronningen, hans hustru, ble meget ængstelig til mote, da hun hørte dette, og hun og alle på slottet ventet i stor spending på at han skulle komme tilbake.

Imidlertid hadde han ute i skogen gjort opp et bål til natten, og alle dyrene hans lå omkring ham. Da hørte han noen ynke seg i nærheten, og da han så seg omkring, fikk han se en gammel kjærring oppe i et tre. «Huff! jeg fryser så!» sa hun. «Kom ned og varm deg da!» sa kongen. «Jeg er så redd for dyrene dine,» sa hun; «men vil du gi dem et lite smekk over ryggen med denne kvisten, så holder de seg i ro.» Dermed kastet hun en kvist ned til ham. Men kjærringen var en heks, og kvisten en trolletang, og straks kongen hadde gitt hvert av dyrene et smekk med kvisten, ble de til stein alle sammen. Så kom hun. ned til kongen, rørte ved ham og gjorde ham også til stein. Da lo hun godt og slept både ham og dyrene bort i en grop; der lå det flere slike steiner.

Da den unge kongen ikke kom igjen, ble hans hustru mer og mer ængstelig for hver dag. Da hendte det seg at just på denne tid kom den andre broren til dette samme land, han som hadde gått østover, da de skiltes. Han hadde også draget omkring, og hadde latt sine dyr danse for folk. Så kom han på at han ville se til kniven som de hadde stukket i treblokken, for å få vite hvorledes det var med broren. Han så da at brorens side av kniven var halvt rusten og halvt blank. Han mente da at broren var kommet i ulykke, men at han enda stod til å frelse, siden halve knivsiden var fri for rust. Så drog han vestover med dyrene sine. Ved byporten viste vakten og bysvendene ham stor ære; et par av dem, som fulgte ham på vei til slottet, hilste ham velkommen tilbake, og så fikk han vite alt om jakten og dronningens angst. Han skjønte at de tok ham for broren, som han lignet på et hår, og lot dem bli i troen; på den måten mente han lettere å kunne hjelpe ham. På slottet vakte hans komme stor glede, men især hos dronningen, som tok ham for sin husbond, og spurte hvorfor han var blitt så lenge borte. «Jeg for vill i skogen,» svarte han. Da han hadde fått vite alt om trollskogen, sa han at han måtte avsted igjen; det nyttet ikke å holde ham tilbake, og så drog han dit ut med stort følge. Det gikk ham som broren; den hvite hind viste seg igjen, og han sa straks til de andre: «Vent på meg her, mens jeg gjør jakt på dette vakre vilt.» Så drog han lenger inn i skogen med dyrene sine. Men han kunne ikke komme hinden på skudd, for rent på villstrå, og måtte bli i skogen om natten. Da han hadde gjort opp varme, hørte han noen klage seg: «Huff, jeg fryser så!» Han fikk da øye på trollkjærringen oppe i treet. «Kom ned og varm deg!» sa han. «Jeg er så redd for dyrene dine,» svarte hun; «men vil du gi dem et lite smekk med denne kvisten, så holder de seg i ro.» Dermed kastet hun ned til ham en kvist. Jegeren fattet mistro til henne og bød henne komme ned, ellers ville han skyte henne, sa han. Men kjærringen var skuddfest hun, og bare lo av ham. «Skyt du bare!» sa hun; «jeg er ikke redd for kulene dine.» Men jegeren visste råd; han rev tre sølvknapper av trøyen sin og ladet børsen med dem. Da kunne heksen ikke stå seg lenger, og straks han klemte løs, falt hun ned av treet med et felt skrik. Jegeren satte foten på henne og ropte: «Sier du ikke straks hvor du har gjort av broren min, så kaster jeg deg på bålet.» Da ba hun om nåde, og sa hva hun hadde gjort med ham. Så måtte hun følge med bort til gropen og røre ved alle steinene med kvisten sin, og da ble de levende igjen, både broren hans, og dyrene, og mange andre: kjøpmenn, håndverkere og hyrder; de reiste seg, takket jegeren for sin frelse og drog hjem. Men brødrene ble sjeleglede ved gjensynet, omfavnet og kysset hverandre. Heksen kastet de på bålet, og da hun var brent, ble trolldommen over skogen løst; den åpnet seg, og de kunne i frastand se slottet.

På veien til byen fortalte brødrene hverandre alt som de hadde opplevd. Da den yngste fortalte at alle, både i byen og på slottet, hadde vist ham kongelig heder, og at dronningen hadde holdt ham for sin husbond, ble den eldste så harm og avindssyk, at han drog sverdet og hogg hodet av broren. Men da han så blodet flyte, ble han grepet av anger. «Min bror har frelst meg — og jeg har drept ham!» ropte han. Men da kom haren og bød seg til å hente livsroten; det gjorde den, og således kom den døde til live, og merket ikke det minste til noget sår. Så drog de videre, og den yngste sa: «Du ligner meg i ett og alt, både i klær og utseende; la oss dra inn ad hver sin port, og se hvorledes vi blir mottatt.» En liten stund efter kom vakten fra byens to porter og fortalte, på samme tid, at den unge konge var vendt tilbake fra jakten med sine dyr og sitt følge. Kongen mente det var umulig; men så kom brødrene inn på slottet fra hver sin kant. Da spurte kongen sin datter: «Hvem av disse to er din husbond?» Hun var først rent i vanråde; men så kom hun til å tenke på halsbåndet hun hadde gitt dyrene, og da hun så at løven hadde gullåsen, sa hun: «Han som denne løven følger, er min husbond.» Da lo den unge kongen. «Ja, det er riktig,» sa han, og så satte de seg til bords, spiste, drakk og var glade. Og det ble da et bryllup som spurtes både vidt og bredt.