Jakob Kjæmpebane

I kong Arturs tid levde i England en bonde som hadde en eneste sønn; han hette Jakob og var både sterk og slu og modig. På samme tid hadde en veldig rise, som hette Kormoran, sitt tilhold i en mørk hule på Mikkelsberget. Hele strøket var plaget av denne røveren, og derfor satte den modige Jakob seg fore å gjøre ende på ham. Han tok med seg et jakthorn, en hakke og en blendlykt, og en kveld svømte han ut til Mikkelsberget, som ligger ute i havet. Han la seg ikke på latsiden, og før solen rante, hadde han gravd et hull, to og tyve fot dypt og nesten likeså bredt. Han dekket det til med grener, løv og kvas og strødde muld oppå, så det lignet fast grunn. Derefter blåste han så sterkt i hornet så risen våknet. Han kom ut og brølte med tordenrøst: «Hva er du for en liten fyr som våger å vekke meg? Imorgen skal jeg steke deg til frokost!» Men i det samme han hadde sagt det, falt han på hodet ned i hullet. «Ha ha!» sa Jakob, «nå får du se å stagge matnygen på annen vis; for det blir nok ikke stort du får til frokost, skal du vente til du får stekt meg.» Risen prøvde å komme på benene; men Jakob gav ham et slag i hodet med hakken, så han døde på flekken. Da de styrende på de kanter hørte om denne djerve dåd, sendte de bud efter Jakob, og sa at herefter skulle han bære navnet Jakob Kjæmpebane. De gav ham et sverd og et belte, og på det stod skrevet med gullbokstaver:

«Her kan I se den tapre mann
som drepte risen Kormoran.»

Over hele England gikk det nå ry av Jakobs store verk, og en annen rise, ved navn Blunderbor, svor ham hevn. Denne risen hadde et forhekset slott, som lå midt inne i en ødslig skog. En dag var Jakob på reise gjennom denne skogen, og da han ble trett, satte han seg ned for å hvile seg ved en bekk, og så falt han i søvn. Risen kom imidlertid for å hente vann i bekken og fikk se Jakob. Skriften på beltet viste hvem han var, og risen løftet ham da varlig opp på ryggen, for å bære ham hjem til sitt slott; men da veien gikk gjennom tetteste skogen, våknet Jakob av at kvistene slo ham om ørene, og han ble ikke lite redd, da han merket at han var kommet i klørne på Blunderbor.

Da de kom til slottet, stengte risen ham inne i ett av rommene der, og gikk ut for å hente en annen kjempe, som bodde på en annen kant av skogen; han skulle nå være med å ete Jakob til middag. Da risen var borte, hørte Jakob skrik og jammer fra alle kanter av slottet, og med en gang hørte han noen synge:

«Opp, fremmedmann, og skynd deg bort,
for ellers blir ditt liv kun kort.
Når Blunderbor kommer hjem igjen,
så har han med en grusom venn.
De slakter deg, de steker deg,
de eter deg, flyr du ei din vei.»

Da nå Jakob så ut av vinduet, som var bent over slottporten, fikk han øye på begge kjempene som kom gående. Nå gjelder det liv eller død, tenkte han. I værelset fant han to sterke rep, gjorde rendesnarer i endene på dem begge, og da riserne var bent under porten, kastet han rendesnarene over hodene på dem; den andre enden av tauene gjorde han fast i loftsbjelken, og så drog han i av alle livenes krefter, så riserne ble sorte i ansiktet, for de var nesten strutt, og da det ikke var stort mer liv i dem, firet han seg ned efter repene og drepte dem. Han drog et stort nøkkelknippe frem av lommen til Blunderbor, og så gikk han omkring alle steder i slottet. Han fant tre kvinner, som sat innestengd, halvdøde av sult. De fortalte at riserne hadde drept deres menn og dømt dem selv til å sulte ihjel. Jakob syntes stor synd i dem, rakte dem nøklene og lot dem få til odel og eie hele risegården og all den rikdom som der fantes.

Jakob drog nå videre, men kom på villstrå, og visste ikke hvor det bar avsted. Tilslutt nådde han frem til et stort hus, og da han banket på porten, kom det ut en rise med to hoder. Han gjorde seg svært blid mot Jakob, bød ham komme inn og lot ham få et værelse med en god seng. Men da Jakob hadde lagt seg, og risen trodde han sov, hørte Jakob at han gikk opp og ned i et annet værelse og snakket med seg selv:

«Du hviler under risens tak;
du skal ei mer se sol og dag,
men falle for min klubbes slag.»

Da stod Jakob opp av sengen, tok en stor treklubbe og la under dynen, og så gjemte han seg i en mørk krok. Ved midnattstid kom risen inn med sin svære klubbe og slo seks åtte slag på klubben som lå i sengen. Så gikk han sin vei, og mente at nå hadde han knust hvert ben i Jakob. Om morgenen kom Jakob nokså kry inn til risen og takket for godt herberge. Kjempen holdt på å tape munn og mæle, så forundret ble han. «Kjære, er det deg?» spurte han. «Har du sovet godt i natt, eller ble du urodd av noen ting?» — «Ikke noget å nevne,» svarte Jakob; «jeg kjente nok noget som krabbde over hodet mitt; det var vel bare en rotte.» Risen sa ikke noget, men bar inn to store fat med kjøtt og flesk. Nå kunne de jo for moro skyld ete i kapp, sa Jakob, og det gikk risen med på. Men Jakob hadde festet en skinnsekk under trøyen, og i sekken puttet han maten; men risen trodde han sat og åt hele tiden. Tilslutt la kjempen fra seg kniven, for han orket ikke mer. «Er du alt ferdig?» sa Jakob. «Jeg er ikke halvmett enda. Nå skal jeg lære deg en vakker kunst, så kan du ete så mye du vil.» Dermed tok han en kniv og sprettet hull på sekken, så kjøttet og flesket falt i en haug på gulvet. «Kan du gjøre slikt, så kan vel jeg med,» sa risen og skar opp magen sin, så han døde på flekken.

Jakob gav seg nå atter på vei, og et par dager efter møtte han kong Arturs eneste sønn, som skulle til Wales, for å utfri en fager møy av en kjempes vold. Jakob slo seg i lag med ham, og denne prinsen hadde så godt hjerte, at han gav bort reisepengene sine til fattigfolk som de møtte på veien, og tilslutt eide han ikke en skilling igjen. Da ble han urolig for at de ikke skulle få herberge til natten. Men Jakob mente han skulle ikke syte for den ting. «Jeg kjenner en trehodet rise som bor et par mil herfra; han har gull og sølv i mengde. La meg stelle med ham, og vent bare rolig her, til jeg kommer tilbake.» Prinsen ble igjen, og Jakob la i vei til risegården.

Da han kom til porten, banket han på, så det dundret i veggene. «Hvem er det?» skrek risen. «Din frende Jakob, som kommer for å varsle deg om nød og fare,» svarte Jakob. «Hva er påferde da, frende?» spurte risen. «Å, ikke annet enn at kongens sønn er på vei hit med to tusen mann for å ta livet av deg.» — «Kjære væne!» ropte risen, «da må du stenge meg inne i tårnkjelleren, til kongssønnen er borte.» Så stengte Jakob risen inne i kjelleren, gikk tilbake og hentet prinsen. De gjorde seg nå til gode med mat og drikke og sov godt hele natten. Morgenen efter gikk Jakob inn i skatkammeret, og gav prinsen så mye gull og sølv som han kunne føre med seg, fulgte ham tre mil på veien, og så gikk han tilbake og lukket risen ut av kjelleren. «Hva lønn skal du ha, fordi du har frelst mitt liv?» spurte risen. «Du kan jo la meg få denne gamle kåpen,» sa Jakob, «og hatten, og disse skoene her, og så det sverdet som henger ved sengen din.» — «Det er ikke småting du krever,» sa risen; «men jeg får vel gi deg dem, siden du har berget livet mitt. Kåpen gjør deg usynlig, hatten gir deg klokskap, sverdet skjærer berg og stein så godt som kjøtt og ben, og med skoene kan du fare så fort som nordenvinden.»

Jakob takket risen mange ganger, og så slo han atter lag med prinsen. Da de hadde gått en stund, kom de dit som møyen bodde. Hun tok vennlig imot dem og dekket opp et kostelig måltid for dem. Da de var ferdige, strøk hun seg om munnen med en gullvirket lommeduk og sa til prinsen: «Imorgen må du si meg hvem jeg har gitt denne lommedukken til: kan du ikke det, så skal du miste hodet.» Dermed forlot hun dem, og da prinsen gikk til sengs om kvelden, var han rent motfallen. Men Jakob satte på seg visdomshatten, og da fikk han vite at møyen ved trolldom var nødt til å møte en rise i skogen hver natt. Så tok han på seg usynlighetskåpen og snarferdsskoene, og møtte frem i skogen før henne. Da møyen kom, gav hun risen lommedukken. Men Jakob drog sverdet og hogg hodet av risen med ett eneste hogg; — dermed var trolldommen løst. Møyen fulgte nå prinsen og Jakob til kong Arturs borg; kongen gjorde stort bryllup for henne og sønnen, og Jakob ble opptatt i det vidtspurte ridderlag som kaldtes «det Runde Bord».

Jakob kunne ikke lenge holde seg i ro. Han drog ut for å søke nye eventyr, og da han hadde reist tre dager, kom han inn i en skog, og der hørte han skrik og nødrop, og fikk snart efter øye på en svær rise som drog to mennesker, en ridder og hans frue, med seg efter hårene. Dem ville Jakob frelse; han steg av hesten, tok på seg usynlighetskåpen, og under den gjemte han sverdet. Så gikk han bort og hogg med ett hogg begge benene av risen like under knerne, så han falt overende, så lang han var, og derefter satte han foten på risen, støtte sverdet i brystet på ham og drepte ham. Ridderen og hans frue ble nesten fra seg selv av glede og bød straks Jakob hjem til seg. Han takket dem for dette, men sa at han først måtte finne hulen som risen bodde i. Men ridderen bad at han endelig ikke måtte våge seg dit; for denne risen hadde en bror, som bodde der, og han var den aller verste og grusomste av de to. Jakob ble ved sitt likevel, men lovet å se innom ridderens borg, når han hadde gjort det av med den andre risen.

Da han hadde gått en stund, kom han til risehulen og så risen sitte på en treblokk, med en diger jernklubbe ved siden av seg. Jakob hadde tatt på seg usynlighetskåpen, gikk bort til risen og hogg efter hodet hans: men han traff bare nesen, som gikk av, og da brølte risen verre enn den største okse. Han grep jernkjubben og slo omkring seg; men Jakob smøg seg bakpå ham, sprang opp på treblokken og støtte sverdet i ryggen på ham, så han brølte og falt død overende. Jakob gikk nå inn i hulen, slapp ut flere fanger, som riserne ville ete og hadde stengt inne der, og så drog han avsted til ridderen som han hadde lovet å gjeste. Her ble det holdt et stort gilde til ære for ham, ridderen fortalte sine gjester om Jakobs storverk, og gav ham til tegn på sin takknemlighet en herlig ring. Men midt under festen kom en mann farende, og sa at en tohodet rise, som hette Grindel, hadde hørt om sine frendes død og var nå på vei til borgen, for å hevne seg på Jakob. Alle på borgen ble redde, så nær som Jakob; han satte folk til å sage av vindebroen, så den bare hang sammen på midten. Derpå tok han på seg usynlighetskåpen. Så kom risen og ropte: «Er du her, som har drept frendene mine, så skal jeg rive deg i filler med tennene og knuse hvert ben i deg til mel.» — «Du får nå først se å få fatt i meg,» sa Jakob; dermed kastet han usynlighetskåpen, tok snarferdsskoene på seg, og gav seg til å løpe, og risen efter ham med klubben i neven. Jakob narret ham efter seg rundt borgen flere ganger; for han hadde lyst til å vise, hvor fort han kunne springe. Jakob slapp vel over broen; men da risen var midt inne på den, brast den, så han stupte på hodet i vannet. Jakob hadde nå på rede hånd et sterkt rep med rendesnare på; det fikk han kastet om begge hodene på risen; så spente to hester for, de drog risen bort til kanten av graven, og der ble begge hodene hugget av ham.

Da Jakob hadde vært noen tid hos ridderen, drog han atter ut på eventyr. Han banket tilslutt på døren til et ensomt hus. En gammel hvithåret mann lukket opp for ham, og da han ba om hus til natten, tok gamlingen vel imot ham. «Jeg vet at du er Jakob Kjæmpebane,» sa eneboeren til ham, «og derfor vil jeg si deg at på fjellet et par mil herfra er et forhekset slott; der bor kjempen Galligantus. Han har en ond trollmann til å hjelpe seg, så han får i sin makt både riddersmenn og kvinner; dem skaper han om til ville dyr. Især gjør det meg vondt for hertugens datter, som han har skapt om til en hjort. Mange riddere har prøvd å løse trolldommen og fri henne ut, men ingen har vært god til det; for han har to ildspyende drager som holder vakt ved porten. Men kan hende du er i stand til å komme frem om dem, siden du jo har en usynlighetskåpe.»

Jakob sa han ville friste, og neste morgen gjorde han seg ferdig. Da han kom opp på fjellet, så han dragene ved porten; men enda han gikk bent bort til dem, så ikke de ham; for han hadde på seg usynlighetskåpe. På muren tett ved porten hang en gulltrompet, og over porten stod det skrevet:

«Når denne trompeten høres skralle,
da skal både risen og trollmannen falle.»

Jakob tok trompeten og satte i å blåse, og da visste de to derinde at nå var deres makt til ende. Jakob drepte risen med sitt sverd; men heksemesteren fløy bort med en hvirvelvind. Hertugdatteren og alle de forgjorte riddere og fruer skiftet nå ham og ble til mennesker igjen, og slottet ble borte som en røyk.

Nå ble Jakob Kjæmpebanes ry større enn noensinne, hertugen gav ham sin fagre datter til viv, kong Artur gav ham borg og gods, og der levde han og hans frue siden i lykke og gammen til sine dagers ende.