Den dødes sønn
Et russisk eventyr
Den dødes sønn
Ved Lena-elven i Sibir bodde der en gang en russisk kvinne med sin sønn. Men hun døde da gutten var liten, og barnet ble da tatt av en fattig bonde som bodde hos en rik herre. Denne bonden hadde selv mange barn, og den dødes sønn fikk navnet "den dødes sønn", som de andre kalte ham.
I huset bodde også andre bønder med sine barn. Da gutten vokste opp, hørte han at folk kalte ham "den dødes sønn", og han forstod at han ikke hadde noen foreldre som de andre barna. Han spurte gjeterens kone hvem foreldrene hans var, men hun svarte bare at hans mor var død, og om faren visste hun ikke noe.
Gutten vokste opp under vanskelige kår, men han var snill og tålmodig. Når gjeterens barn var slemmere med ham, så gråt han bare, men slo aldrig tilbake. En dag da de hadde fart riktig ille med ham, satte han seg i en krok og gråt. Da kom gjeteren full hjem, banket gutten en gang til, og så kastet han ham på døra.
Den dødes sønn turde nå ikke komme inn igjen, men gikk ned til elva og satte seg der. Nå visste han ikke hva han skulle gjøre av seg. Det var midtsommertid, månen skinte på vannet, og så hørte han med ett den vakreste sang. Han så seg om til alle kanter, men så ikke en sjel; sangen var så vakker at han glemte all sin sorg, og så hørte han den med én gang like ved siden av seg. Han syntes aldri han hadde hørt noe så vakkert, og så kjente han en liten hånd på skuldra si, og hørte en røst som sa: «Hvorfor sitter du her så sorgfull?»
Han snudde seg og fikk se en liten pike som smilte så mildt til ham; hun kunne vel være et par år eldre enn han. Hun hadde vannliljer i håret og en krans av perler om panna. Kjolen hennes var så fin og lett som bare måneskin. Hun ga seg til å leke med ham, strøk håret fra panna på ham og vasket ham i elva. «Nei, hvor vakker du er!» sa hun og kysset ham. Gutten var ikke vant til slikt, og han hadde aldri kjent seg så glad.
Da sola gikk ned under åsen, sa piken at hun ble søvnig, og at nå måtte vel han også gå hjem. «Jeg har nok ikke noe hjem å gå til,» svarte han, «for ingen liker meg, og nå vil du også gå fra meg.» Og så gråt han så sårt at den lille piken fikk tårer i øynene. Hun strøk ham mildt over håret og sa: «Fra denne stund skal ingen gjøre deg vondt lenger.» Så pustet hun i det hvite av hånden hans, og lovet at hun hver måneskinsnatt skulle vente på ham der ved elva. «Men nå skal du bare gå hjem,» sa hun; «du skal se det går godt.» Han gikk, men snudde seg straks igjen et øyeblikk for å se etter henne, men da var hun borte: vannet bølget sagte der hun var dukket ned, og han hørte igjen sangen der nedenfra.
Så ba han en morgenbønn og gikk hjem. Han ventet seg bank og onde ord, og ble helt forundret da ingen skjente på ham, og guttene var nokså venlige mot ham nå. Alt som han tok seg fore, gikk nå godt for ham. I skogen fant han bær i mengde hvor han gikk, og fisken bet for ham bare han kastet ut kroken. «Han har lykkehånd,» sa folk; «de usynlige åndene hjelper ham.» Men hver kveld gikk han ned til den lille piken ved elva; de lekte seg sammen, og hun lærte ham å finne legedomsurter og steiner til vern mot trolldom og ulykker. Og for hver dag ble han klokere og forstandigere, så at folk til slutt sa at åndene hadde ikke bare gitt ham lykkehånd, men også lykkehode.
Da vinteren kom, spurte han den lille piken hvor de skulle møtes når elva ble islagt, og hun svarte at da flyttet hun langt inn i landet til elva Angara; den er så full av fosser og stryk så den aldri fryser; der kunne han finne henne.
Det var bare én som ikke likte den dødes sønn, og det var herremanden som styrte eiendommen for den rike adelsmannen. Herremanden var hard mot bønderne, og han hadde en datter som var jevngammel med den dødes sønn; hun var ikke snillere enn faren. Gamle folk måtte stå barhode i kulden og bukke seg for henne, og bondeguttene måtte dra henne i sleda på isen, og da sparte hun ikke på svepen.
En dag var den dødes sønn med og dro henne; men så gled han og falt, og da ble hun sint og slo ham med svepen. Men med det samme brast isen, og sleda sank ned i. Straks sprang den dødes sønn i vannet for å prøve å berge Isidora — så het herrmannsdatteren. Det kalde isvannet slo over ham, og han syntes alt ble mørkt; men så fikk han øye på den lille piken fra elvekanten; hun la Isidora i armene på ham, og førte dem begge opp på isen igjen.
Da han kom til seg selv, lå han på isen med Isidora i armen, og omkring dem stod en flokk med gutter. De hjalp ham med å bære Isidora hjem. Da herremanden så datteren slik i bevisstløshet, ble han rent utrøstelig, og lot sin harme gå ut over gutten, for han hadde kjørt henne ned i elva. Han bød at han skulle piskes. Men i det samme reiste Isidora seg opp, og sa at ingen måtte gjøre gutten noe, for ham var det som hadde frelst hennes liv.
Og så fortalte hun at straks hun var kommet under vannet, virret det omkring henne med underlige troll; de hadde ansikter og armer som et menneske, men var så underlig bleke og blodløse; forresten lignet de en fisk med skjell på kroppen, lang fiskehale, og skarpe finner i stedet for fingre. «Kom og vær med oss!» sa de til henne; «for du har heller ikke noe hjerte i deg.» Da ble hun dødsens redd; men i det samme kom den dødes sønn og frelste henne. Derfor måtte faren love henne å være snill mot gutten, og selv viste hun siden vennlighet og godhet mot alle, men mest mot ham som hadde frelst henne.
Ved nymåne dro gutten til Angara-elva for å møte den lille piken. Han var enda sår etter svepslagene som Isidora hadde gitt ham, og da piken merket det, spurte hun hva som feilet ham. Han fortalte da alt sammen, og sa han syntes han hadde sett henne da han sank i elva. «Ja,» sa hun, «det var meg som la Isidora i armene dine. Har du aldri hørt at det bor levende vetter i elver og sjøer?» — «Jo,» sa han; «men så er jo du en russalka.» — «Ja, det er jeg,» svarte hun.
Russalkaene er små barn som myrdes udøpte og kastes i vannet; der livner de opp igjen, men lengter etter livet på jorda; de går da opp på elvekanten, og der kan folk stundom se dem i måneskinnert. De er glade i menneskene, verger dem ofte mot farer og viser dem annen godhet. Men det finnes også onde russalkaer; det er slike mennesker som har gjort vondt og til slutt drukner seg selv. De varsler ulykke og volder dem skade som møter dem.1
Gutten ble redd og sorgfull da han hørte at denne piken, som han var så glad i, var en russalka. Han hadde et bånd om halsen med et kors i; det holdt han opp mot henne og sa: «Vik fra meg og fly for korsets tegn!» Men hun var en av de gode russalkaene; derfor ble hun ikke borte; men det voldte henne stor sorg at gutten skulle tro vondt om henne. «Hvorfor sier du slikt til meg som bare har gjort deg godt?» sa hun med tårer i øynene. Da angret gutten det han hadde gjort, kastet seg ned for henne og ba om forlatelse. Han syntes synd i henne, sa han, fordi hun skulle bo i den mørke, kalde elva.
Da rørte hun ved øynene hans, og ba ham nå se ned i vannet. Da så han det gileste slott dernede; det lyste som av glitrende glass og edelstener, og han kunne ikke annet enn rope: «Der må det være herlig å bo!» — «Ja,» sa hun, «der bor jeg. Vil du ikke følge med meg dit ned?» Men gutten ble tvilrådig; det kunne ikke være videre hyggelig, mente han, å komme under vannet igjen. «Nå er det første gang jeg ber deg om noe,» sa hun, «og synes du ikke du skylder meg så mye for all den kjærlighet jeg har vist deg, så får du aldri se meg mer.»
Han tenkte da på hvor ulykkelig han hadde vært før de møttes, og hvor snill hun hadde vært mot ham, og så sa han at han ville følge med henne. Så sprang de ut i elva sammen. Først kjente han bare det iskalde vannet; men det var bare et øyeblikk, og så syntes han det var likeså lett å leve her som oppe på jorda. Han stod sammen med piken i et skinnende slott, hun var enda vakrere enn før, og der var en mengde små gutter og piker, og vakre var de alle sammen.
Dernede levde han nå en tid glad og lykkelig, som de andre; sorg og sykdom eller annen nød kjente de ikke til her. Passelig varmt hadde de det alltid, og et lys som verken kom av sol eller måne, men lignet måneskin, økte på og tok av skiftevis; når dette lyset var i ne, lå de alle og sov. Trærne hadde alltid løv, men bladene var stive, og blomstene ga ingen lukt fra seg.
Den dødes sønn visste ikke hvor lang tid han hadde levd her, da han engang i drømme så Isidora, som smilte til ham og rakte ham hånden. Da han våknet, syntes han ikke det var så lyst og vakkert dernede som før; han lengtet etter jordlivet og menneskene, så opp igjennom vannet, og lyttet etter om han ikke skulle høre noe til dem. Den lille russalkapiken skjønte snart hvordan han hadde det. «Du har nok gjort mer for meg enn jeg kunne kreve,» sa hun, «men siden du lengter etter andre enn meg, skal du få komme opp til jorda igjen.»
Så la hun hånden over øynene på ham og kysset ham på munnen; han kjente hvordan han letnet og steg, og da han fikk slå øynene opp igjen, så han at han lå på gressbakken ved kanten av en elv.
Da han reiste på seg, merket han at han var blitt stor og voksen; han var glad ved å være på jorda igjen, men likevel var det som noe skortet. Så gikk han bortover marken på måfå, og det første mennesket han møtte var en vakker ungmø i fine klær. Han kjente henne straks; det var Isidora, slik som han hadde sett henne i drømme. Hun kjente også ham igjen og talte venlig til ham, enda han stod der i sine fattige klær. Men straks etter kom hennes stolte far herremanden gående; han ba henne følge med hjem, og til den dødes sønn kastet han et øye som lovet alt annet enn godt.
Da den dødes sønn kom til byen, var det ingen som spurte hvor han hadde vært så lenge. Det var som han aldri skulle ha vært borte, og alle var venlige imot ham som før. Men dagen etter ble han og flere andre bondegutter kalt opp til herremanden. Det var kommet bud fra eieren av godset at de skulle avsted til elva Ural; der hadde han også store eiendommer, og der skulle de vaske gull for ham. Så måtte de avsted, og den dødes sønn sammen med de andre.
Isidora kom til ham før han reiste, talte med ham, og ga ham en grankvist. «Det er livsfarge-grønt,»2 sa hun, «og den skal minne deg om at det som livet skiller ad, skal døden føre sammen.» Så skiltes de, og grankvisten var den eneste rikdom den dødes sønn førte med seg til sorgens land.
Da de kom til Ural, gravde de flittig i sanden, alle mann; de håpet i stillhet, både den ene og den andre, at de skulle finne en edelsten; for da kunne det hende de ble fri av trellkjøpet. Den dødes sønn håpet det samme for sin del; men nå var det som lykka var veket fra ham; han fant mangen skinnende vakker stein, men ingen som var ekte.
Men som han en kveld gikk ved elvekanten og tenkte snart på Isidora, snart på piken fra elveslottet, så han at noe rørte seg i vannet, og i det samme steg den lille russalkaen opp til ham. Hun så blek og sørgmodig ut. «Under jorden er det vei mellom elvene,» sa hun, «og nå kommer jeg for å varsle deg lykke. Når du tar fatt på ditt arbeid i morgen, skal du se bent ned i vannet; da kommer jeg og rekker deg en kostelig diamant. Den kan du gjemme og selge i stillhet: så blir du en rik mann, og da kan hende du får Isidora til hustru. Men det må gjøres lønnlig, skjønner du; for du har ikke rett til å selge den; han som eier jorda, eier også det som du finner her; men gir du den fra deg til ham, får du i beste fall ikke annet enn friheten, og så er du like fattig.»
Den dødes sønn var forundret over at hun ville råde ham til noe som ikke var riktig, men før han fikk sagt noe, var hun borte. Han ble nå sørgmodig; for det gjorde ham så vondt at hun, som alltid hadde vist ham så stor kjærlighet, ikke var slik som han trodde.
Morgenen etter gikk det som russalkaen hadde sagt. Han så ned i vannet, og straks steg hun opp og rakte ham en strålende blank stein. Hun så sørgmodig ut, men sa bare: «Gjem den innpå brystet,» og så ble hun borte. Men han lot seg ikke friste. Han reiste seg, løftet armen høyt i været, og ropte til de andre at han hadde funnet en edelsten. Opsynsmannen kom bort til ham, så på steinen og sa: «Du er en tåpe! Tror du det finnes så store diamanter?» Dermed kastet han steinen bort i en røs.
Den dødes sønn tenkte at russalkaen bare hadde villet sette hans ærlighet på prøve, og han tok atter fatt på sitt arbeid. Men da han en stund etter kom til å se bort i steinrøysa, så han den samme steinen som piken hadde rakt ham ligge og glitre i måneskinnert. Han tok den opp; for han tenkte å gå opp til herregården med den og gi den til eieren. Straks etter møtte han en jøde. Han viste ham steinen, og da lyste øynene på jøden, som forresten sa at steinen var ikke stort verd. «Men det er det samme,» sa han, «jeg skal gi deg femti rubler3 for den.»
Den dødes sønn sa han ville ikke selge den. «Jeg gir deg hundre for den,» sa jøden. «Ja, men steinen er ikke min,» sa den dødes sønn, og han ville ikke selge den, enda jøden gjorde høyere og høyere bud og la på det ene hundre etter det andre. Til slutt ba han tusen rubler; men da det heller ikke hjalp, så gikk han sin vei.
En stund etter møtte den dødes sønn en armenier, som også bød på steinen, helt opp til ti tusen rubler; og han lovet å ta ham med seg til Persia; der kunne han være trygg for at ingen krevde ham til regnskap for salget av steinen. Men det hjalp alt sammen ingenting. I nærheten av slottet møtte den dødes sønn en gammel kjøpmann, som bød ham femti tusen rubler for steinen; men heller ikke det hjalp. Han ville gå til eieren med steinen, sa den dødes sønn, og da kjøpmannen hørte det, sa han: «Gjør som du synes er rett og ærlig, og Gud være med deg!»
Da godseieren fikk steinen, lot han kyndige folk undersøke den, og de sa det var en ekte diamant, den største de noen gang hadde sett. Da bød adelsmannen at bondegutten skulle komme inn til ham, for at han selv kunne gi ham friheten. Hjertet banket i brystet på den dødes sønn da han kom inn i stua til den rike adelsmannen for å bli en fri mann. Det var så fint og vakkert derinde at han aldri hadde sett slik herlighet andre steder enn i elveslottet hos den lille russalkaen.
Det var en gammel svekelig mann som satt der i silkestolen. Folk sa at han hadde levd uenig med sin eneste søster, og hun var død for mange år siden. Siden hadde han giftet seg igjen; men både kona og barna var døde. Nå var han blitt gammel før tiden og skral av helse. Han kjente seg ensom og forlatt.
Da godseieren fikk se den dødes sønn, ble han helt underlig, gikk bort og dro til side et teppe som hang over bildet av en vakker kvinne. Han så og så, skiftevis på bildet og på gutten i bondekofta. Den dødes sønn undret seg også; for han syntes så tydelig at bildet lignet den lille russalkaen. Så spurte herremanden den som hadde fulgt den dødes sønn inn, hvem denne bondegutten var sønn til. Han fikk da vite alt som var kjent om guttens fødsel og barndom: at mora var en forvistung av en kvinne som hadde født ham i en liten by ved Lena-elva, og at hun var død straks etter.
Da lot godseieren alle gå ut, så nær som bondegutten, og da de ble alene, tok han ham tett i favn, og sa at heretter skulle han være hans sønn og arving. «Nå har jeg vel sonet?» sa han og vendte seg mot bildet; «nå tenker jeg ikke du skal vise deg mer i drømme for meg.»
Således ble den dødes sønn med én gang en rik herremann; men han var like god og snill for det, og ikke stoltere nå enn da han levde som en fattig livegen. Men straks det ble nymåne, gikk han ned til elva for å møte den lille russalkaen. Hun smilte til ham og sa: «Nå har du hatt lykka med deg, fordi du ikke lot deg friste, men var ærlig og brav. Da jeg måtte friste deg med steinen, gjorde det meg så vondt så du tror det ikke. Men jeg har alltid holdt av deg, og nå skal jeg si deg hvem jeg er.
Jeg er din lille søster, som ble drept som barn, og som aldri har hatt noen annen glede enn deg. Vår mor var rik og vakker og av høy byrd, og det var nok av høybårne menn som fridde til henne; men hun ville ikke ha noen av dem, fordi hun elsket en livegen, som var en vakker mann, og forstandig og høvisk var han også, for han hadde gjort mange reiser sammen med hennes bror og sett og lært mye. De hadde giftet seg i lønndom og turde ikke la broren få vite det.
Jeg var deres første barn; i sin fortvilelse kastet hun meg i Neva-elva, og der ble jeg en russalka. Men til min far sa hun at hun hadde sendt meg inn i landet til oppfostring. Men så fikk hennes bror vite alt og lot henne forvise til Sibir; der ble du født, og så døde hun straks etter. Far ble satt inn i hæren og falt i et slag i Finland.
Nå har jeg sagt deg alt, og heretter tør jeg ikke mer vise meg for deg; for nå blir du snart gift, og din hustru kommer du til å elske over alt i verden. Men kommer du i noen fare, skal jeg usynlig være hos deg og verne om deg.» Så kysset hun ham på øynene og munnen; en mørk sky dro over månen, og med én gang var hun borte. Men nede fra elva hørte han det som hvisket: «Farvel! farvel!»
Den dødes sønn dro i krigen og vant heder og ære, og den gamle angret aldri at han hadde gitt ham sitt navn og gjort ham til sin arving. Men den unge herremannen glemte ikke Isidora. Han reiste til Sibir, og viste henne at han enda gjemte på den grankvisten hun hadde gitt ham, og som lenge hadde vært hans eneste rikdom. Hun hadde vært likesaa trofast i sin kjærlighet til ham, og nå ble hun hans hustru.
På bryllupsdagen fant han på bordet i sitt soveværelse en krans av vannliljer, og i dem var flettet et bånd med de kosteligste perler. Ingen kunne si hvor den var kommet fra; men selv hadde han sin egen stille mening om hvem som hadde lagt den der.